INTAKT
RECORDS –
CD-REVIEWS
LUCIANO BIONDINI
SENZA FINE
Intakt CD 255 / 2015
Mittlerweile hat das Akkordeon sämtliche Allgemeinplätze zeitgenössischer Musik erobert. Man findet das "Klavier des kleinen Mannes" längst nicht mehr allein in den Sparten Volksmusik und Chanson. Es ist ebenso in der Rockmusik präsent, in der Moderne (der Tango hat hier in seiner klassischen Eleganz die Symphoniesäle dieser Welt erobert), im Kammerjazz und in der freien Improvisation anzutreffen. Luciano Biondini ist ein virtuos verbindendes Glied zwischen den beiden letztgenannten. Er kann sowohl von der melodischen Seite an eine Komposition herantreten, und sie im Laufe des Spiels ähnlich einem Anatomen in seine Einzelteile zerlegen - und wieder zusammensetzen. Er kann aber auch aus der freien Improvisation heraus eine Melodie entwickeln, sie flüchtig skizzieren, um sie anschließend wieder in dicken Tontrauben zu versenken. Wären diese Momente seines Agierens nicht tontechnisch konserviert, wären sie aufgrund ihrer Spontanität unwiederbringlich verloren.
Frank von Niederhäusern, Kulturtipp, Schweiz, September 2015
Mit Senza Fine (Intakt CD 255) schwelgt LUCIANO BIONDINI in den Schlagern und Ohrwürmern seiner Kindheit, einer italienischen Kindheit. Die Lieder, die Fiorenzo Carpi 1971 für Le avventure di Pinocchio geschrieben hat, beschallten seine Wiege. 'Senza fine' und das wehmütige 'Che cosa c'è' von Gino Paoli, einem der Erz-Cantautori, pfiffen die Spatzen von den Dächern. Von Domenico Madugno, der Ende der 50er mit 'Volare' berühmt geworden war und der sich auf seine alten Tage für die Radicali Italiani engagierte (ähnlich wie Paoli bei der KPI), stammen 'La lontananza' und der Tränenquetscher 'Tu sì 'na cosa grande', dessen Walzernatur Biondini verwischt. Mit 'Non ti scordar di me' hatte Beniamino Gigli 1935 im Film "Vergiss mein nicht" die deutsch-italienische Achse beschmalzt, Pavarotti und Domingo ließen den Schmachtfetzen nicht verrotten, Biondini kehrt seine Melancholie hervor. So trifft er auch den Grundton von 'Cinema paradiso', 1988 Morricones Titelmelodie für Giuseppe Tornatores nostalgischen Herzensbrecher. Pino Danieles 'Napule è' von 1977, das zu Neapel gehört wie der SSC, wird dagegen, Kitsch hin, Melodienseligkeit her, durch Tempo etwas entsülzt. Biondini kostet mit dem Akkordeon alles Blau der Gefühlsskala rund ums Mare Nostrum von Sizilien über Rom bis Cannes weidlich aus. Das italo-französisch-argentinische Temperament und Feeling, das Richard Galliano mit seinen Musettes Neuve und Tangos Nuevo aus dem Akkordeon quetschte, ist auch für Biondini die Teigmasse, in der er die Lust auf Kitsch und die Angst vor falschen Gefühlen umformt in Pasta, mit der er einen päppelt und verwöhnt wie eine Mamma. Bei Mirabassi, Abou-Khalil und Balducci und mit Rita Marcotulli oder Godard & Niggli ist seine Stimme eine von zweien, dreien oder vielen. Hier hat er es allein in den Händen, sich diese Leihgaben und drei eigene Stücke vorzuknöpfen und kapriziös zu schillern und zu quieken, virtuos zu trillern und zu zucken, opulent zu rauschen und melodientrunken zu flöten, dass die Lust auf Lust und die Sehnsucht nach Glück endlos sind.
Dev'essere stato ben alto il pedaggio di credibilità e d'immagine sborsato in termini d'impegno (e d'ingegno) da parte dei praticanti della fisarmonica in jazz, mediamente accolti alla stregua di eccentrici freak: se una ricerca di medio approfondimento sortisce l'elenco di una quarantina di "affermati" talentuosi (pur tuttavia dei titolati sconosciuti per i più) avremmo dovuto attendere la rivoluzione non tanto gentile, anzi piuttosto volitiva, operata dal vigoroso Astor Piazzolla, sia pur con le alleggerite meccaniche del bandoneon e con le assai incisive effusioni danzanti.
CD-Tipp: Luciano Biondini: Senza fine Das Akkordeon, oft als altmodisches Schifferklavier denunziert, erlebt seit einigen Jahren eine regelrechte Renaissance. Auf Jazz- und Weltmusikbühnen ist es längst ein gern gesehener Gast, zuletzt etwa beim Gala-Doppelkonzert der Jazzahead mit Richard Galliano und Vincent Peirani. Zu den gefragtesten Akkordeon-Interpreten zählt auch Luciano Biondini, der mit "Senza fine" – zu deutsch "Ohne Ende" ein neues Solo-Album veröffentlicht hat. Bereits als Zehnjähriger begann der in Umbrien geborene Luciano Biondini Akkordeon zu spielen, wohlgemerkt die klassische Variante. Als Jugendlicher heimste er einen Virtuosenpreis nach dem anderen ein, legte schließlich mit 19 Jahren die verrufene Quetschkommode zur Seite und arbeitete lieber in einer Fabrik.
Auf "Senza Fine" befaßt sich Biondini nun mit den Schlagern seiner Heimat, vorzugsweise von den 1960ern bis in die 1980er Jahre, etwa von Domenico Modugno. Dessen legendäre Songs wie "Volare" oder "Ciao, ciao, bambina" sind ja auch hierzulande Evergreens. Biondini knüpft sich derweil zwei weitere, ebenso schwärmerische Liebeslieder von ihm vor. Da waren zum Beispiel die Fernsehfilmmusiken von Pinocchios Abenteuern, deren klanglicher Schönheit sich Biondini bis zum äußersten hinzugeben scheint. Wer da keine Gänsehaut bekommt, mag wirklich kein Akkordeon! Nur selten, insbesondere bei einer Eigenkomposition, wagt sich Biondini in experimentellere, geräuschhafte Gefilde. Solche Passagen sind indes die Ausnahme. Biondini hängt viel zu sehr an den harmonisch-versöhnlichen Klängen und stellt seine Virtuosität und Ausdrucksstärke ganz in den Dienst der Melodie. Andreas Kisters, www.radiobremen.de, 5. Oktober 2015, Deutschland
Martin Schuster, Concerto Magazin, Oktober/November 2015, Österreich
Domenico Modugno und Gino Paoli waren in den 60ern richtige Stars des italienischen Liedermachertums, quasi Cantautori der ersten Stunde. Auf seiner neuen Platte hat der Akkordeonist Luciano Biondini dieses Kulturgut, das primär beim Songfestival in San Remo an der Riviera angesiedelt war, ausführlich gewürdigt. Dazu kommt noch ein wenig Filmmusik von Fiorenzo Carpi und eine Nummer des großen Ennio Morricone. Die Schlager werden von Biondinis Akkordeon solo in einen neuen recht angenehm leicht zu hörenden Kontext gesetzt. Viel Sentiment, viel Italianita, zweifellos höchst virtuos intoniert. Insgesamt vielleicht ein wenig zu viel Quetsch'n, an die Einspielungen Biondinis mit dem argentinischen Saxofonisten Javier Girotto recht das Ganze nicht heran, an sein Trio mit Michel Godard und Lucas Niggli schon gar nicht. Als Erinnerung an die letzte Ferragosta ist die Aufnahme allemal geeignet.
Richard Butz, St. Galler Tagblatt, 16. Sept. 2015
Ruedi Ankli, Jazz'n'More, Schweiz, November 2015
Guido Diesing, Jazzthetik, 11/12 2015
Onde tunger vil ha det til, at definisjonen på en gentleman, er en som kan spille trekkspill, men lar være! Men det tror jeg må være før man har hørt Luciano Biondini! Han kommer fra Italia, og har vært å høre tidligere på flere plater og prosjekter bl.a. sammen med klarinettisten Gabriele Mirabassi og oudmesteren Rabih Abou-Khalil, pluss at han har vært å høre på Intakt tidligere sammen med tubaisten Michel Godard og trommeslageren Lucas Niggli («Mavi» og «What Is There What Is Not».. På «Senza Fine» tolker han i hovedsak komposisjoner fra 60- 70- og 80 tallet, gjort av andre komponister som bl.a. Gino Paoli, Fiorenzo Carpi, Domenico Modugno, Enrico Bonaccorti, Roberto Gigli og andre. Vi får til og med tittellåta fra filmen «Cinema peradiso» av Ennio Morricone mot slutten, før det hele ender opp med Pino Danieles «Napule è». Biondini er en av de få mestere av Europeisk trekkspillmusikk. Han er en musiker som mesterer jazzen like godt som folkemusikken og hans musikalske røtter ligger godt plantet i hjemlandet, Italia, og i Middelhavs-regionen. Musikken på «Senza Fine» er tilegnet hjembyen Spoleto i Umbria-provinsen. Musikken er i hovedsak melankolsk, men hele veien usigelig vakker. Biondoni er en mester på trekkspillet, og hele veien merker man en styrke og vitalitet i det han gjør, både i melodiene og i improvisasjonene. Og spesielt vakkert blir det mot slutten, da han gjør «Cinema paradiso». En innspilling ikke bare for venner av trekkspillet, men også for de som har sans for for eksempel Dino Saluzzi og hans like. Jan Granlie, Salt Peanuts – a pan-Nordic/Baltic website, 13. august 2015
Né le 1er janvier 1971 à Spoleto, Luciano Biondini fait partie, aux côtés de Richard Galliano, Jean-Louis Matinier ou Vincent Peirani en France, de Gianni Coscia et Antonello Salis en Italie ou Tuur Florizoone chez nous, de ces musiciens qui ont rendu toutes ses lettres de noblesse à ce que certains appellent le « piano du pauvre », en révolutionnant à la fois ses répertoires et sa technique de jeu. S'il a principalement été révélé au grand public au travers de sa collaboration avec le joueur d'oud Rabih Abou Khalil (« Morton's Feet », avec Giovanni Mirabassi et Michel Godard), Luciano Biondini s'est aussi révélé un partenaire idéal au sein de duos empathiques : avec le saxophoniste argentin Javier Girotto, le trompettiste italien Fabrizio Bosso, le contrebassiste français Renaud Garcia Fons ou sa compatriote Rita Marcotulli (splendide album « La Strada Invisible »). La complicité avec ses partenaires est particulièrement palpable en concert live. Que ce soit avec Javier Girotto (Festival Jazz Brugge 2010) ou Rita Marcotulli (Jazz Brugge 2014), c'est les yeux dans les yeux avec le partenaire qu'il joue, c'est dans le regard de l'autre qu'il lit sa partition. Mais Biondini est aussi un véritable expert du solo comme le montre ce « Senza Fine » enregistré en décembre 2014, pour Intakt, label suisse pour lequel il avait déjà gravé les albums « Mavi » et « What's There What Is Not », en trio avec Michel Godard (tuba, serpent, basse électrique) et Lucas Niggli (batterie). Au travers de cet album solo, Biondini revisite, de manière très personnelle, une série de grands succès de quelques chanteurs-compositeurs populaires italiens, ces « cantautori » qui ont inspiré Paolo Fresu, Enrico Rava ou Tiziana Ghiglioni (son album dédié aux chansons de Luigi Tenco, en compagnie de Gianluigi Trovesi et Paolo Fresu). C'est le cas de Senza Fine, qui donne son titre à l'album, et Che cosa c'è, chansons écrites par Gino Paoli dans les années 1960 et typiques de l'âge d'or de la chanson italienne, celui du Festival de San Remo. Il reprend aussi La lontananza et Tu si'na Cosa Grande de Domenico Modugno, l'auteur des légendaires Volare et Ciao, Ciao Bambina; des titres de Fiorenzo Carpi, comme ce Gepetto composé pour « Le Aventure Di Pinocchio »; d'Eugenio De Curtis (Non Ti Scordar Di Me qu'interpréta notamment Luciano Pavarotti); de Pino Daniele (Napule è) et le thème central de « Cinema Paradiso » écrit par Ennio Morricone. A ces thèmes populaires, viennent s'ajouter trois courtes compositions de Biondini (Stagione, Libero 1, Libero 2) qui s'inscrivent parfaitement dans cette volonté de trouver son inspiration dans cette tradition populaire ancestrale si typique du bassin méditerranéen. Si parfois Biondini se limite à interpréter la mélodie stricto sensu (In Cerca Di Cibo, La Lontananza, Napule è), il la développe souvent de manière totalement personnelle, en la prolongeant dans de surprenantes improvisations (les quelque deux minutes trente de Senza Fine, Che cosa c'è ou Lucignolo passent à 5 à 6 minutes). Il fait alors preuve d'une étonnante indépendance entre les deux mains : il réussit cette performance de jouer la ligne mélodique d'une main, tout en répétant en parallèle, de l'autre, un motif obsessionnel de basse, tel un bourdon. Parfois, la mélodie s'accompagne d'un motif rythmique, en utilisant le corps de l'accordéon comme instrument de percussion (Libero 1). En fait, que ce soit sur tempo lent (Cinema Paradiso) ou rapide (Napule è, Senza Fine), il se dédouble pour dialoguer avec lui-même. Un album gorgé d'émotion.
The title of this irresistible disc comes from the iconic song of the legendary Italian songwriter, Gino Paoli. The lyrics though beautifully suggested are not really missed thanks in large part to the utterly beautiful and husky tomes of Luciano Biondini's reedy accordion. Further the thirteen-piece disc might easily be said to chart the future of the irrepressible joie de vivre of the accordion. Mr Biondini's fingers splayed across the buttons of this wonderful instrument employ subtle tempo fluctuations and strategic accents that help give shape and dimension to the music's harmonic richness. In addition Mr. Biondini's melodic pointing and vocally oriented phrasing prevent the relentless toccata-like patterns melded into the folk elements of the music from sounding the least bit mechanical and 'notey', an achievement easier said than done on this instrument. Italian music is not so much a form or an idiom as it is a texture and if you assemble some of the most memorable music from composers of that country and hear it played by one of the great players on the accordion you might run the risk that a certain sameness might prevail. Happily that's not the case here. Once again Luciano Biondini proves his reputation as a provocative yet immensely thoughtful programme-builder. His two part invention Libero is one of those masterpieces that go a long way into making a case for Mr. Biondini as being a prime innovator on this wonderfully romantic instrument. The chart in question is so beautifully written that it is hard to any accordion player not wanting to include it in his or her repertoire; the delightful skitterings of the lively dance-like movements also make it an ideal encore, its captivating personality adding to its irresistible charm. Charm and personality reveal themselves in how freely yet naturally and logically these musical offerings unfold. The variety of moods that this music inspires also makes for a record that is truly memorable. Sinuous melodies are dance-like and it is easy to imagine the music drawing partners together in steamy embrace on and off the dance floor. The high spirits and torrid emotions of the music that unfolds from Luciano Biondini's accordion can be savoured in all of the pieces especially in the rhythmically zestful Geppetto as well as in the beautifully vocal and melismatic Cinema Paradiso. By Raul da Gama, JazzdaGama, Dec 28, 2015
Les disques qui vous ont (peut-être) échappé durant l'année passée Le Schlippenbach Trio est un groupe de briscards de la free music, le pianiste et ses compères Evan Parker (ténor sax) et Paul Lovens (batterie) jouent ensemble depuis 45 ans ! Mais les uns comme les autres ont évolué et pris du recul ; ce n'est plus le free dévastateur des années 70, et leurs quinze pièces directement improvisées sont à la fois très différentes et parfaitement cohérentes. On appréciera particulièrement le jeu lyrique et "coltranien" de Parker. Trois géants : « Features » (Intakt 250). Déjà auteur de deux disques en trio (avec Niggli et Michel Godard), l'accordéoniste italien Luciano Biondini se présente cette fois en solo et réinterprète – il compose également – une série de belles mélodies populaires italiennes, en jouant sur la tradition folklorique méditerranéenne et l'improvisation jazz ; toute la nostalgie poétique que véhicule cet instrument quand il est si bien joué se retrouve dans « Senza fine » (Intakt 255) (OUI, on aime !) Enfin, nous sommes toujours heureux de retrouver ce beau duo de vingt ans, Marilyn Crispell (piano) et Gerry Hemingway (batterie, percussion, vibraphone), qui ne s'attache qu'à l'essentiel : une musique totale, remarquable et passionnante : « Table of Changes » (Intakt 246). … |