INTAKT RECORDS – CD-REVIEWS
DANIEL ERDMANN - SAMUEL ROHRER
with
FRANK MÖBUS and VINCENT COURTOIS
HOW TO CATCH A CLOUD
Zweifellos ein durch und durch 'europäisches' ist das vom Wolfsburger Saxophonisten DANIEL ERDMANN und dem Berner Schlagzeuger SAMUEL ROHRER angeführte Quartett von How To Catch A Cloud (Intakt CD 196), das der Pariser Cellist VINCENT COURTOIS und der Gitarrist FRANK MÖBUS, Erdmanns Partner in Erdmann 3000, vervollständigen. Möbus ist der zuletzt am hellwachsten aufrauschende der Tagträumer im pelzzungigen 'Still Awake But Already Dreaming', aber auch der sopranhelle Sänger im kammermusikalisch versponnenen '5463', wobei Courtois von cellistischem Legato zu rhythmischem Pizzikato und wieder zurück wechselt. Das Cello, das als solches schon ein Zeichen abseits vom jazzigen Broad way setzt, trumpft hier zuletzt als die ausdruckstärkste Stimme auf. Bei 'Broken Tails' gibt Courtois gleich den romantischen Ton an, den Erdmann abdunkelt, während Rohrer und Möbus von beiden Seiten attackieren. Bis schließlich der verschattete Tonfall celloversüßt wiederkehrt und einen zweiten, diesmal von Erdmann feuerzungig angeführten Ansturm auslöst, der aber geräuschhaft zerfasert. Das traumfängerische, wolkenhascherische Titelstück ist typisch für den ambigen Ton der Vier, einen gewollten Insich widerspruch, der sich hier in der Reibung von Melancholie mit knatterndem Drumming manifestiert. Das Cello klagt eintönig, das Saxophon, eben noch temperamentvoll, ist zuletzt ein bloßes Geschmurgel. 'In the Valley' beginnt in schwarzsamtiger Tristesse und endet auch so, elegisch bis zum Geht nichtmehr. 'M39 - Route to Bishkek' führt mit einer pizzikatoumzupften Erdmannträumerei die Imagination auf der Seidenstraße nach Kirgisistan. 'One Old Soul' ist dann selbst eine einzige Klangwolke, mit quellenden Gitarrendrones und nadeliger Percussion. 'No River But Trees' setzt dann den letzten Akzent wieder melancholisch, aber auch wieder mit dem Widerspruch des unruhigen Drummings und einem hochemotionalen Statement von Möbus, dem das Saxophon sehnend antwortet, bis die ganze Chose ins Rocken kommt, aber schnell auch drumsolistisch polternd entgleist. Als scheinbar nichts mehr zusammengehen will, stimmt das Cello ein einver nehmendes Schunkelmotiv an. Ein Rettungsschirm für alle - Schweizer Qualität - , und Alles wird gut.
Thierry Lepin, Rubrik "TOP 6", JAZZNEWS, France, autumn 2011
Artikel von Christoph Wagner, Jazzpodium, Herbst 2011, Deutschland
Artikel von Christoph Wagner, Schwarzwälder Bote, 25. November 2011, Deutschland
Ulrich Steinmetzger, Leipziger Volkszeitung, 25. November 2011, Deutschland
This European quartet presents a study in striking contrasts. It's sort of an all-inclusive type foray where psychedelic guitar parts chime with spacey overtones, modern jazz and free-form expansionism. The primary differentiator pertains to the band's stylistic mode of operations via cunning arrangements and energized improvisational segments. However, melody is a prime focus and sprinkled throughout the program amid some tender moments along the way. Saxophonist Thomas Erdmann possesses a velvety tone, yet is not sheepish when it comes to turning up the heat. With introspective dialogues executed within various passages, the band punches out a forceful sequence of events, building tension and creating climactic opuses, sometimes laced with portentous noise-shaping interludes. One of many captivating musical components is the integration of chamber-rock that offers an austere point of view to complement ethereal abstracts and layered parts. The musicians also delve into several hot and heavy burnouts and occasionally reside within a nebulous position, seated between structure and improvisation. On "How To Catch A Cloud," the multifarious journey continues with avant musings and asymmetrical pulses, fused by drummer Samuel Rohrer's fractured patterns and Erdmann's loose-groove sax lines. But guitarist Frank Möbus's distortion and effects-based treatments cast a spell, hearkening notions of dour circumstances in concert with his band-mates' intersecting sounds. Hence, the music is a cohesive alignment of multicolored paradoxes. In addition, Mobus's grunge-like phrasings form a bond with Erdmann's understated sax choruses and cellist Vincent Courtois's fluid bottom-end on "No River But Trees." Here, the quartet outlines a harrowing soundscape with cordial implications then elevate the pitch to include jazz-rock vamps and semi-free passages. Besides the musicians' inventiveness, the big picture is rounded out by the enticing compositions that generate staying power, when considering subsequent listens. And it's an attainable endeavor because the quartet keenly bridges the gap between several musical forms, yet more importantly, projects a distinct group-centric mindset that yields gratifying results. (Rating: Five Stars)
Den tyske tenorsaksofonisten Daniel Erdmann og den sveitsiske trommeslageren Samuel Rohrer har invitert med seg den franske cellisten Vincent Courtois og den tyske gitaristen Frank Möbus til å skape et kollektiv som har mye for seg. Erdmann er et helt nytt navn for meg, mens Rohrer har vi hørt her hjemme blant annet sammen med vokalisten Susanne Abbuehl og vår egen fremragende bassist Mats Eilertsen i ECM-samspill med pianisten Wolfert Brederode. Courtois har det med å dukke opp i en rekke sjangersprengende settinger, mens Möbus er blant Europas mest spennende gitarister – uansett sjanger. I Norge kjenner vi han fra konserter med bandet Der Rote Bereich. Bandet består altså av musikanter fra et spennende, men likevel ganske ukjent miljø her i Nord-Europa. Erdmann og Rohrer har skrevet fire låter hver, mens tittellåta er kollektivt unnfanga. Her er det overhodet ikke snakk om solist pluss komp-jazz – her er det det kollektive som står i høysetet og "alle" er solister hele tida. Det betyr på ingen måte at det er noe tilnærma musikalsk kaos vi blir utsatt for, heller tvert i mot. Vi har med fire meget langt framskredne musikanter å gjøre som henter impulser fra jazz, rock, frijazz og hva det enn måtte være og setter det sammen til sitt eget unike brygg. Alle er utstyrt med svært store ører og måten de har valgt å uttrykke seg på er helt avhengig av det. Musikken er melodisk og til dels usedvanlig vakker og dvelende. Den noe spesielle instrumenteringa sørger også for at lydbildet blir spesielt og "How to Catch a Cloud" har blitt ei flott innføring i universet til Daniel Erdmann og Samuel Rohrer. Tøft og annerledes! TOR HAMMERØ, Side 2, Norway, 20.12. 2011
Vincent Cotro, Jazzman-Jazzmagazine, Paris, Janvier 2012
Christof Thurnherr, Jazz n' More, Januar/Februar 2012, Schweiz
Christoph Merki, Tages-Anzeiger, Zürich, 14. Januar 2012
Eine außergewöhnliche Besetzung, eine außergewöhnliche Band. Daniel Erdmann am Saxofon, Vincent Courtois am Cello und Frank Möbus (der langjährige Mitstreiter in den verschiedensten Besetzungen und Projekten) an der Stromgitarre bilden mit Samuel Rohrer an der Schießbude eine kompakte Einheit. Da wird langsamen, manchmal fast sphärischen Entwicklungen und feinen Schattierungen, manchmal vorsichtig, wenn notwendig aber auch vehement nachgegangen, wird eine Basis geschaffen für Höhenflüge der verschiedensten Arten. Wenn Möbus an der Gitarre flächige Akkordsalven generiert, werden Erinnerungen an den frühen Terje Rypdal wach, sie könnten aber auch jeder anderen Prog-Rockband zur Ehre gereichen. Das quicklebendige Cello mit dem wunderschönen, warmen Ton, gestrichen und gespielt von Courtois, und die edle Saxofonarbeit von Daniel Erdmann machen ‚How To Catch A Cloud' zum Ereignis. Nicht vergessen darf man bei dieser Aufzählung Samuel Rohrer. Er hat sich in den letzten Jahren konsequent in die erste Liga der europäischen Schlagzeuger getrommelt. Präzise am Punkt, das Geschehen begleitend, führend, je nach der aktuellen Notwendigkeit, versteht er es immer wieder, Überraschungen in die formalen Abläufe einfließen zu lassen, das Lebendige der Improvisationsform zu betonen. Da arbeitet keine Drum-machine, sondern ein hochsensibler Rhythmiker. Anhören und sich von den coolen Songs das Herz wärmen lassen, würde ich vorschlagen. Es lohnt sich.
Vorm en kleur van een wolk veranderen constant. Een wolk is niet te vangen, niet af te schieten of buit te maken. Een wolk, zo oer-dadaïst Hans Arp (1886-1966), moet je iets voorspelen, daarbij een trommel als viool gebruiken en op een viool trommelen. Dan zal ze bij je komen zitten, dolgelukkig op de grond rollebollen en tenslotte helemaal meegaan en verstenen.
Un premier exemple de cette ouverture et de cette qualité nous est donné par le disque d'un quartette co-dirigé par le saxophoniste Daniel Erdmann et le batteur Samuel Rohrer. On connaît bien le premier, en France, notamment à cause de sa participation et de son implication dans le formidable Wared Quintet d'Édouard Bineau ou dans le trio Das Kapital. Vincent Courtois (violoncelle) et Frank Möbus (guitare) complètent harmonieusement ce quartette enregistré l'an passé à La Buissonne. La prise de son, d'une grande clarté, permet de parfaitement suivre les méandres d'une musique, aussi élaborée qu'ouverte, audacieuse, à la fois forte, puissante, fine et profonde. On savourera, certes, les interventions sinueuses d'Erdmann, au discours et au timbre caractéristiques, comme celles de Courtois, mais c'est le jeu d'ensemble, l'équilibre entre les musiciens et la faculté qu'ils ont de tenir constamment l'auditeur en éveil, qui se manifestent avant tout. Ce disque, absolument passionnant de bout en bout, est une magnifique réalisation. Il démontre qu'il reste encore des terres à défricher et des sillons à tracer dans le champ du jazz. Les spectateurs des derniers festivals de Strasbourg, Nevers et Reims ont pu apprécier en direct le potentiel de ce groupe.
Un contrasto di suoni per una musica che va oltre il jazz e la musica da camera, l'avanguardia e le convergenze del moderno hip-hop. Il gruppo che lo mette in campo è formato da due musicisti te- deschi, assidui collaboratori di lunga data come il sassofonista Daniel Erdmann ed il batterista Sa- muel Rohrer, che per l'occasione hanno chiamato ad assisterli la chitarra acida dell'olandese Frank Möbus e l'eclettico violoncello del francese Vin- cent Courtois. Caratteristica della formazione è lo spiccato senso melodico, al quale si abbina perfettamente l'investigazione improvvisativa, sia solistica che collettiva. Brani come Already Still Awake but Already Dreaming, 5463, M39 - Route to Bishkek ne sono dimostrazione: temi che si fanno seguire ed i cui sviluppi improvvisa- tivi non stancano né deludono, sia quando acce- lerano sul versante elettrico — come nella chitarra di Möbus nel pezzo d'apertura o in M39 —, sia quando procedono sulla strada del genere cameristico — come per 5463. Interessante qui come la struttura sia costruita collettivamente, per poi venire arricchita dai vari assoli, sempre ben appoggiati sul percorso di base. Anche nel breve reggae Les Melons de Cavaillon è il violon-cello a farsi carico della traccia di basso, mentre sax e chitarra seguono la linea melodica. Ma è na- turale che i ruoli si alternino, e così in Broken Tails è la chitarra ad imprimere l'andamento ar- monico accompagnata dal drumming discreto di Rohrer, mentre il violoncello spazia sulla prima linea. L'ingresso del sax rende tutto meno defi- nito, ma il risultato è altrettanto godibile. La va- gheggiante atmosfera in How to Catch a Cloud è frutto di una scrittura collettiva, accentuata dalle tensioni del violoncello e dalle percussioni asciutte di Rohrer, oltre che dalle vibrazioni di Möbus: una composizione suggestiva che ben si sposa con il concept formale del gruppo. La rac- colta In the Valley sembra quasi una preghiera, alla cui intensità risponde M39 - Route to Bi- shkek, suoni caldi e cieli tersi a ritmo di un tran- quillo viaggio in auto. Quasi inquietante One Old Soul, mentre la riuscita collaborazione fra i quat- tro ha il suo culmine in No but River Trees, una costruzione melodico-armonica corale, con un pungente assolo di Möbus dal sapore jazz-rock. Un album onesto che si avvale dell'inventiva dei musicisti coinvolti, grazie ai quali viene fuori un quadro d'insieme composito ma organico.
Gonçalo Falcão, jazz.pt #41, março / abril 2012, Portugal (PDF-File with 2 Pages)
Als er zoiets bestaat als Europese jazz dan lijkt deze plaat het schoentje wonderwel te passen: ingehouden, onderzoekend, wars van pathos of zoeterigheid, experimenteel zonder de melodie te schuwen. Versterkt met cellist Vincent Courtois en de sobere elektrische gitaar van Möbus, maakt dit kwartet onvervalste ensemblemuziek, met uitgepuurde solo's in functie van de compositie. De vervlechting van vrije impro binnen een doorgecomponeerde structuur overtuigt. Dynamische uitbarstingen zijn zeldzaam, maar het voortdurend veranderende kleurenpalet blijft prikkelen. De onderkoelde maar rijke sonoriteit van Erdmann, het melodieuze drumwerk van Rohrer, en het ingehouden samenspel van dit kwartet zijn een belevenis die noopt tot herbeluistering.
One of the German improvisers who reached Jazz maturity in this century, Wolfsburg-born saxophonist Daniel Erdmann, who now lives in Reims, France, has been involved in appealing projects with fellow reedists like Rudi Mahall and Gebhard Ullmann as well as impressing with his own Das Kapital quartet. But it’s apparent from these recent CDs that his creativity is strongly linked to his companions and circumstances. While the programs of Clustrophy and How to Catch a Cloud present well-played contemporary Jazz, the extra spark of inspiration apparent on Das Kapital for instance appears lacking.
How to Catch a Cloud è disco discreto, a suo modo raffinato, con più di un riferimento alla musica eurocolta ma fortemente attuale. E con pillole di follia disseminate qua e là che ne aumentano il fascino ed il piacere della scoperta. Prendete il violoncello di Vincent Courtois dall'accentuato respiro accademico ma capace di incursioni sorprendenti, con dissonanze, glissandi e distorsioni lasciate come sassolini lungo il tragitto esecutivo. O la chitarra di Frank Moebus, spesso nel ruolo di sofisticato colorista e creatore di atmosfere, ma anche alchimista di effetti, generatore di silenzi che poi lacera con urla angoscianti o trafigge con cavalcate rockeggianti.
Saxofonist Erdmann, bekannt durch "Das Kapital", und Drummer Rohrer bilden hier mit Vincent Courtois am Cello und Frank Möbus an der Gitarre ein Team, das weniger traditionelle Band auf der Suche nach der expressiven Jazz-Nemesis ist als sachlich-inspiriertes Klangkollektiv mit dem Weg der perfekten Umsetzung einer Kompo-Impro-Dialektik als Ziel. Mit großer Dezenz geht man hier an die Arbeit und prüft eigene musikalische Vergangenheiten und derzeitige Interessen rückhalt- und nahezu leidenschaftslos. Dass Interessante ist, dass hier bei aller Ausgewogen- und Austariertheit unter dem Strich kein Kontrollfreak-Kammerjazz herausgekommen ist, sondern ein inspiriertes Kraftwerk, das Bilder einer ganz eigenen Ausstellung bei ihnen und bei uns heraufbeschwört. So als ob uns immer deutlicher dämmert, dass die Fantasy-Epik der Jetzt-Realität mittlerweile der größte Eskapismus geworden ist. Quod erat demonstrandum, so do demo.
I noticed that one of our new writers Philip Coombs (kind of) apologized for reviewing an album from 2011. Well I can tell you if you look into our archives there's piles of albums that we just can't get through quickly enough to review, hence the new members of the review team. Well, this is another one that slipped through the net from 2011. So here you have it, the German sax man Daniel Erdmann with Samuel Rohrer (drums), Vincent Courtois (cello) and Frank Möbus (guitar). A record with not only a very classy line up, but also a selection of very stylish compositions. |