INTAKT RECORDS – CD-REVIEWS


DANIEL ERDMANN - SAMUEL ROHRER
with
FRANK MÖBUS and VINCENT COURTOIS

HOW TO CATCH A CLOUD



Intakt CD 196

 

Zweifellos ein durch und durch 'europäisches' ist das vom Wolfsburger Saxophonisten DANIEL ERDMANN und dem Berner Schlagzeuger SAMUEL ROHRER angeführte Quartett von How To Catch A Cloud (Intakt CD 196), das der Pariser Cellist VINCENT COURTOIS und der Gitarrist FRANK MÖBUS, Erdmanns Partner in Erdmann 3000, vervollständigen. Möbus ist der zuletzt am hellwachsten aufrauschende der Tagträumer im pelzzungigen 'Still Awake But Already Dreaming', aber auch der sopranhelle Sänger im kammermusikalisch versponnenen '5463', wobei Courtois von cellistischem Legato zu rhythmischem Pizzikato und wieder zurück wechselt. Das Cello, das als solches schon ein Zeichen abseits vom jazzigen Broad way setzt, trumpft hier zuletzt als die ausdruckstärkste Stimme auf. Bei 'Broken Tails' gibt Courtois gleich den romantischen Ton an, den Erdmann abdunkelt, während Rohrer und Möbus von beiden Seiten attackieren. Bis schließlich der verschattete Tonfall celloversüßt wiederkehrt und einen zweiten, diesmal von Erdmann feuerzungig angeführten Ansturm auslöst, der aber geräuschhaft zerfasert. Das traumfängerische, wolkenhascherische Titelstück ist typisch für den ambigen Ton der Vier, einen gewollten Insich widerspruch, der sich hier in der Reibung von Melancholie mit knatterndem Drumming manifestiert. Das Cello klagt eintönig, das Saxophon, eben noch temperamentvoll, ist zuletzt ein bloßes Geschmurgel. 'In the Valley' beginnt in schwarzsamtiger Tristesse und endet auch so, elegisch bis zum Geht nichtmehr. 'M39 - Route to Bishkek' führt mit einer pizzikatoumzupften Erdmannträumerei die Imagination auf der Seidenstraße nach Kirgisistan. 'One Old Soul' ist dann selbst eine einzige Klangwolke, mit quellenden Gitarrendrones und nadeliger Percussion. 'No River But Trees' setzt dann den letzten Akzent wieder melancholisch, aber auch wieder mit dem Widerspruch des unruhigen Drummings und einem hochemotionalen Statement von Möbus, dem das Saxophon sehnend antwortet, bis die ganze Chose ins Rocken kommt, aber schnell auch drumsolistisch polternd entgleist. Als scheinbar nichts mehr zusammengehen will, stimmt das Cello ein einver nehmendes Schunkelmotiv an. Ein Rettungsschirm für alle - Schweizer Qualität - , und Alles wird gut.
Ribobert Dittmann, Bad Alchemy, ba 71, 2011

 

Thierry Lepin, Rubrik "TOP 6", JAZZNEWS, France, autumn 2011

 

Artikel von Christoph Wagner, Jazzpodium, Herbst 2011, Deutschland

 

Artikel von Christoph Wagner, Schwarzwälder Bote, 25. November 2011, Deutschland

 

Ulrich Steinmetzger, Leipziger Volkszeitung, 25. November 2011, Deutschland

 

 

This European quartet presents a study in striking contrasts. It's sort of an all-inclusive type foray where psychedelic guitar parts chime with spacey overtones, modern jazz and free-form expansionism. The primary differentiator pertains to the band's stylistic mode of operations via cunning arrangements and energized improvisational segments. However, melody is a prime focus and sprinkled throughout the program amid some tender moments along the way.

Saxophonist Thomas Erdmann possesses a velvety tone, yet is not sheepish when it comes to turning up the heat. With introspective dialogues executed within various passages, the band punches out a forceful sequence of events, building tension and creating climactic opuses, sometimes laced with portentous noise-shaping interludes. One of many captivating musical components is the integration of chamber-rock that offers an austere point of view to complement ethereal abstracts and layered parts. The musicians also delve into several hot and heavy burnouts and occasionally reside within a nebulous position, seated between structure and improvisation.

On "How To Catch A Cloud," the multifarious journey continues with avant musings and asymmetrical pulses, fused by drummer Samuel Rohrer's fractured patterns and Erdmann's loose-groove sax lines. But guitarist Frank Möbus's distortion and effects-based treatments cast a spell, hearkening notions of dour circumstances in concert with his band-mates' intersecting sounds. Hence, the music is a cohesive alignment of multicolored paradoxes. In addition, Mobus's grunge-like phrasings form a bond with Erdmann's understated sax choruses and cellist Vincent Courtois's fluid bottom-end on "No River But Trees." Here, the quartet outlines a harrowing soundscape with cordial implications then elevate the pitch to include jazz-rock vamps and semi-free passages.

Besides the musicians' inventiveness, the big picture is rounded out by the enticing compositions that generate staying power, when considering subsequent listens. And it's an attainable endeavor because the quartet keenly bridges the gap between several musical forms, yet more importantly, projects a distinct group-centric mindset that yields gratifying results.

(Rating: Five Stars)

Glenn Astarita, jazzreview.com, December 2011, USA

 

 

Den tyske tenorsaksofonisten Daniel Erdmann og den sveitsiske trommeslageren Samuel Rohrer har invitert med seg den franske cellisten Vincent Courtois og den tyske gitaristen Frank Möbus til å skape et kollektiv som har mye for seg.

Erdmann er et helt nytt navn for meg, mens Rohrer har vi hørt her hjemme blant annet sammen med vokalisten Susanne Abbuehl og vår egen fremragende bassist Mats Eilertsen i ECM-samspill med pianisten Wolfert Brederode. Courtois har det med å dukke opp i en rekke sjangersprengende settinger, mens Möbus er blant Europas mest spennende gitarister – uansett sjanger. I Norge kjenner vi han fra konserter med bandet Der Rote Bereich.

Bandet består altså av musikanter fra et spennende, men likevel ganske ukjent miljø her i Nord-Europa. Erdmann og Rohrer har skrevet fire låter hver, mens tittellåta er kollektivt unnfanga. Her er det overhodet ikke snakk om solist pluss komp-jazz – her er det det kollektive som står i høysetet og "alle" er solister hele tida. Det betyr på ingen måte at det er noe tilnærma musikalsk kaos vi blir utsatt for, heller tvert i mot.

Vi har med fire meget langt framskredne musikanter å gjøre som henter impulser fra jazz, rock, frijazz og hva det enn måtte være og setter det sammen til sitt eget unike brygg. Alle er utstyrt med svært store ører og måten de har valgt å uttrykke seg på er helt avhengig av det.

Musikken er melodisk og til dels usedvanlig vakker og dvelende. Den noe spesielle instrumenteringa sørger også for at lydbildet blir spesielt og "How to Catch a Cloud" har blitt ei flott innføring i universet til Daniel Erdmann og Samuel Rohrer. Tøft og annerledes!

TOR HAMMERØ, Side 2, Norway, 20.12. 2011

 

 

Vincent Cotro, Jazzman-Jazzmagazine, Paris, Janvier 2012

 

Christof Thurnherr, Jazz n' More, Januar/Februar 2012, Schweiz

 

Christoph Merki, Tages-Anzeiger, Zürich, 14. Januar 2012

 

Eine außergewöhnliche Besetzung, eine außergewöhnliche Band. Daniel Erdmann am Saxofon, Vincent Courtois am Cello und Frank Möbus (der langjährige Mitstreiter in den verschiedensten Besetzungen und Projekten) an der Stromgitarre bilden mit Samuel Rohrer an der Schießbude eine kompakte Einheit. Da wird langsamen, manchmal fast sphärischen Entwicklungen und feinen Schattierungen, manchmal vorsichtig, wenn notwendig aber auch vehement nachgegangen, wird eine Basis geschaffen für Höhenflüge der verschiedensten Arten. Wenn Möbus an der Gitarre flächige Akkordsalven generiert, werden Erinnerungen an den frühen Terje Rypdal wach, sie könnten aber auch jeder anderen Prog-Rockband zur Ehre gereichen. Das quicklebendige Cello mit dem wunderschönen, warmen Ton, gestrichen und gespielt von Courtois, und die edle Saxofonarbeit von Daniel Erdmann machen ‚How To Catch A Cloud' zum Ereignis. Nicht vergessen darf man bei dieser Aufzählung Samuel Rohrer. Er hat sich in den letzten Jahren konsequent in die erste Liga der europäischen Schlagzeuger getrommelt. Präzise am Punkt, das Geschehen begleitend, führend, je nach der aktuellen Notwendigkeit, versteht er es immer wieder, Überraschungen in die formalen Abläufe einfließen zu lassen, das Lebendige der Improvisationsform zu betonen. Da arbeitet keine Drum-machine, sondern ein hochsensibler Rhythmiker. Anhören und sich von den coolen Songs das Herz wärmen lassen, würde ich vorschlagen. Es lohnt sich.
Ernst Mitter, Freistil Nr. 41, Österreich, Februar/März 2012

 

Vorm en kleur van een wolk veranderen constant. Een wolk is niet te vangen, niet af te schieten of buit te maken. Een wolk, zo oer-dadaïst Hans Arp (1886-1966), moet je iets voorspelen, daarbij een trommel als viool gebruiken en op een viool trommelen. Dan zal ze bij je komen zitten, dolgelukkig op de grond rollebollen en tenslotte helemaal meegaan en verstenen.
Hans Arp werd in de Elsass geboren, leefde en werkte als beeldend kunstenaar en dichter in Frankrijk, Duitsland en Zwitserland. Op dit album hebben we een prominent bezet Duits Zwitsers Frans kwartet uit Berlijn op een internationaal Zwitsers label uit Zürich, de plaats waar het dadaïsme begon, een album opgenomen door Gerard de Haro in de beroemde La Buisonne Studio in Zuid Frankrijk.
Saxofonist Erdmann en slagwerker Rohrer vormen de kern van de groep en worden aangevuld met de ook in Nederland bekende Rote-Bereich-gitarist Frank Möbus (o.a. Paul van Kemenade International Quintet) en de bekende Franse meestercellist Vincent Courtois. Titels als Still awake but already dreaming, 5463 en M39 – Route To Bishkek geven een hint uit welke richtingen de muzikale wind waait. Erdmann en Rohrer nemen ieder 4 composities voor hun rekening en de titeltrack is een collectieve improvisatie van alle vier musici. In zekere zin kun je dit kwartet als Europese tegenhanger van Jim Blacks Alas No Axis beschouwen. Dat wil zeggen, er zijn een aantal gemeenschappelijke dingen maar even zeer een eigen profiel, eigen kleuren en eigen aanpak. Erdmann is een even bekwame saxofonist als Chris Speed maar wel met een andere toon en een ander karakter. Samuel Rohrer zeer actief – ook met Nederlandse musici als Wolfert Brederode of Harmen Fraanje – drumt hier veel uitgesprokener, hoekiger, stuitteriger dan op de meeste ECMopnamen waarop hij tot nu toe te horen was. Heel duidelijk in het hakkelende 5463. Möbus heeft de meest directe verbinding met Black. Hij richtte ooit samen met Black Der Rote Bereich op en speelt nog steeds met Black in Azul, het trio van de Portugese bassist Carlos Bica uit Berlijn.
Erdmann is een meester van de spookachtige toon die hij met name in de opener Still Awake but Already Dreaming in bijzonder lang uitgestrekte vorm laat klinken. Zodoende mengt hij gaaf met de glasheldere vibratovrije celloklank van Courtois. Les Melons de Cavaillon is een superkorte reggae waarin de cello een dubachtige baslijn speelt waarover gitaar en sax unisono de melodie leggen. Eerste hoogtepunt is het walk-like-an-Egyptian-achtige Broken Tails. Courtois' cello als lead heeft hier gestreken dan wel plukkend vocale kwaliteit voordat Erdmann met paintbrushachtig het fraai uiteenvallen van de lijn in gang zet. Ook hier mengen cello en sax weer heel fraai voordat de sax in de freakout-mode schakelt zonder daarbij ook maar één moment te domineren. Erdmann is uitgesproken totaalklankleurder en ensemblegerichte speler. Ook het collectief geïmproviseerde titelstuk heeft – mede dankzij Möbus' elektronica – spookachtige kwaliteiten en vormt een goede opstap naar het sereen melodieuze In The Valley met een bijzonder fraai "solo" van Erdmann. Het Bishkek-stuk heeft uiteraard Oosterse trekken die het bijna terloops richting Kirgizië drijven. Het daarop volgende korte cinematografische One Old Soul is een indrukwekkend meesterstuk dat tot de verbeelding spreekt. Kortom: ensemblewerk van hoge capaciteit waaruit muziek van innemend karakter groeit.
Henning Bolte, www.writteninmusic.com, 22 februari 2012, Nederlande

 

 

Un premier exemple de cette ouverture et de cette qualité nous est donné par le disque d'un quartette co-dirigé par le saxophoniste Daniel Erdmann et le batteur Samuel Rohrer. On connaît bien le premier, en France, notamment à cause de sa participation et de son implication dans le formidable Wared Quintet d'Édouard Bineau ou dans le trio Das Kapital. Vincent Courtois (violoncelle) et Frank Möbus (guitare) complètent harmonieusement ce quartette enregistré l'an passé à La Buissonne. La prise de son, d'une grande clarté, permet de parfaitement suivre les méandres d'une musique, aussi élaborée qu'ouverte, audacieuse, à la fois forte, puissante, fine et profonde. On savourera, certes, les interventions sinueuses d'Erdmann, au discours et au timbre caractéristiques, comme celles de Courtois, mais c'est le jeu d'ensemble, l'équilibre entre les musiciens et la faculté qu'ils ont de tenir constamment l'auditeur en éveil, qui se manifestent avant tout. Ce disque, absolument passionnant de bout en bout, est une magnifique réalisation. Il démontre qu'il reste encore des terres à défricher et des sillons à tracer dans le champ du jazz. Les spectateurs des derniers festivals de Strasbourg, Nevers et Reims ont pu apprécier en direct le potentiel de ce groupe.
Par Jean Buzelin, Cultur Jazz, France, 30 mars 2012

 

Un contrasto di suoni per una musica che va oltre il jazz e la musica da camera, l'avanguardia e le convergenze del moderno hip-hop. Il gruppo che lo mette in campo è formato da due musicisti te- deschi, assidui collaboratori di lunga data come il sassofonista Daniel Erdmann ed il batterista Sa- muel Rohrer, che per l'occasione hanno chiamato ad assisterli la chitarra acida dell'olandese Frank Möbus e l'eclettico violoncello del francese Vin- cent Courtois. Caratteristica della formazione è lo spiccato senso melodico, al quale si abbina perfettamente l'investigazione improvvisativa, sia solistica che collettiva. Brani come Already Still Awake but Already Dreaming, 5463, M39 - Route to Bishkek ne sono dimostrazione: temi che si fanno seguire ed i cui sviluppi improvvisa- tivi non stancano né deludono, sia quando acce- lerano sul versante elettrico — come nella chitarra di Möbus nel pezzo d'apertura o in M39 —, sia quando procedono sulla strada del genere cameristico — come per 5463. Interessante qui come la struttura sia costruita collettivamente, per poi venire arricchita dai vari assoli, sempre ben appoggiati sul percorso di base. Anche nel breve reggae Les Melons de Cavaillon è il violon-cello a farsi carico della traccia di basso, mentre sax e chitarra seguono la linea melodica. Ma è na- turale che i ruoli si alternino, e così in Broken Tails è la chitarra ad imprimere l'andamento ar- monico accompagnata dal drumming discreto di Rohrer, mentre il violoncello spazia sulla prima linea. L'ingresso del sax rende tutto meno defi- nito, ma il risultato è altrettanto godibile. La va- gheggiante atmosfera in How to Catch a Cloud è frutto di una scrittura collettiva, accentuata dalle tensioni del violoncello e dalle percussioni asciutte di Rohrer, oltre che dalle vibrazioni di Möbus: una composizione suggestiva che ben si sposa con il concept formale del gruppo. La rac- colta In the Valley sembra quasi una preghiera, alla cui intensità risponde M39 - Route to Bi- shkek, suoni caldi e cieli tersi a ritmo di un tran- quillo viaggio in auto. Quasi inquietante One Old Soul, mentre la riuscita collaborazione fra i quat- tro ha il suo culmine in No but River Trees, una costruzione melodico-armonica corale, con un pungente assolo di Möbus dal sapore jazz-rock. Un album onesto che si avvale dell'inventiva dei musicisti coinvolti, grazie ai quali viene fuori un quadro d'insieme composito ma organico.
Marc Jessiteil, jazzColours, Marzo 2012, Italy

 

Gonçalo Falcão, jazz.pt #41, março / abril 2012, Portugal (PDF-File with 2 Pages)

 

Als er zoiets bestaat als Europese jazz dan lijkt deze plaat het schoentje wonderwel te passen: ingehouden, onderzoekend, wars van pathos of zoeterigheid, experimenteel zonder de melodie te schuwen. Versterkt met cellist Vincent Courtois en de sobere elektrische gitaar van Möbus, maakt dit kwartet onvervalste ensemblemuziek, met uitgepuurde solo's in functie van de compositie. De vervlechting van vrije impro binnen een doorgecomponeerde structuur overtuigt. Dynamische uitbarstingen zijn zeldzaam, maar het voortdurend veranderende kleurenpalet blijft prikkelen. De onderkoelde maar rijke sonoriteit van Erdmann, het melodieuze drumwerk van Rohrer, en het ingehouden samenspel van dit kwartet zijn een belevenis die noopt tot herbeluistering.
Wannes Gyselinck, Jazzmozaïek, Nr. 1/2012, Belgium

 

One of the German improvisers who reached Jazz maturity in this century, Wolfsburg-born saxophonist Daniel Erdmann, who now lives in Reims, France, has been involved in appealing projects with fellow reedists like Rudi Mahall and Gebhard Ullmann as well as impressing with his own Das Kapital quartet. But it’s apparent from these recent CDs that his creativity is strongly linked to his companions and circumstances. While the programs of Clustrophy and How to Catch a Cloud present well-played contemporary Jazz, the extra spark of inspiration apparent on Das Kapital for instance appears lacking.
...
A similar question arises with How to Catch a Cloud, since strings and sax sessions which draw on so-called Classical, Pop and Rock as well as Jazz are exceedingly common. Considering his name is above the title as well, it’s evident that Erdmann must take credit or blame for at least 50% of what transpired on this all-acoustic CD. With nearly all the tracks composed by either of the co-leaders, it seems ironic that the one group improv, that is the title tune, probably communicates best at what the four were aiming. With unsentimental romanticism expressed through Erdmann’s intense vibrato, Courtois’ solid scrubs and Möbus’ decorating licks, the mood is imaginative if a bit prosaic.
With the guitarist’s laid-back C&W-styled twanging often in the spotlight, a wearying flatness infests many of the other tunes, with only the cellist’s spiccato rambles waking things up on Rohrer’s “In the Valley” and the saxman’s flutter tonguing doing the same on his own “M39 - Route to Bishkek”. King Curtis-styled reed yaks plus tremolo pacing from Courtois and some Spanish-styled, Möbus flat-picking characterize the drummer-composed “Broken Tails” – is it he who suffers from American roots music envy? However Möbus’ chiming fingering and the drummer’s rolls and ruffs at least add a little life to the tune.
In short, while there’s nothing offensively wrong about either CD, neither is there anything impressively right. Erdmann, Ljungkvist and Möbus, at very least, have all created knock-out sessions elsewhere and likely will do so again. The hope is that the others, Fins, French and Swiss will another time also rise to the occasion.
Ken Waxman, www.jazzword.com, May 1, 2012

 

How to Catch a Cloud è disco discreto, a suo modo raffinato, con più di un riferimento alla musica eurocolta ma fortemente attuale. E con pillole di follia disseminate qua e là che ne aumentano il fascino ed il piacere della scoperta. Prendete il violoncello di Vincent Courtois dall'accentuato respiro accademico ma capace di incursioni sorprendenti, con dissonanze, glissandi e distorsioni lasciate come sassolini lungo il tragitto esecutivo. O la chitarra di Frank Moebus, spesso nel ruolo di sofisticato colorista e creatore di atmosfere, ma anche alchimista di effetti, generatore di silenzi che poi lacera con urla angoscianti o trafigge con cavalcate rockeggianti.
Con simili partners i due leader del quartetto vanno a nozze, il batterista Samuel Rohrer divertendosi a slittare da un rigoroso sostegno ritmico a scomposizioni metriche apparentemente scombinate, il sassofonista Daniel Erdmann mostrando al sax tenore una sonorità calda, robusta, classica che abbina ad un fraseggio contemporaneo con lampi di rabbiosa e allucinata intensità.
Il brano che forse meglio rappresenta l'estetica dell'incisione è "5463". Inizio da jazz cameristico, qualche ricordo del Giuffrè sound, il violoncello di Courtois che suona come la prima voce di un quartetto d'archi, una melodia dai contorni settecenteschi. Poi, lentamente, il brano acquista elettricità dalla chitarra, sospinto verso l'energia del rock da riff ossessivi fino ad arrivare al finale disordinato e caotico in dissolvenza.
Da segnalare come nelle dettagliate informazioni di copertina, accanto ai titoli dei brani e del CD vengano riportati i nomi dei musicisti senza l'indicazione degli strumenti. Un assenza che sottolinea il carattere collettivo della registrazione e un'idea di jazz svincolata da assoli e sequenze preordinate. È il concetto di massa sonora che assume valore, di una entità indipendente dai solisti ma costruita sulla loro capacità di scambiarsi ruoli, di intorpidire le acque, di provocare reazioni a catena controllate da arrangiamenti spontanei ed elastici.
Che sia questo il modo per catturare le nuvole?
Valutazione: 3.5 stelle
Vincenzo Roggero, italia.allaboutjazz.com, 08-05-2012, Italy

 

Saxofonist Erdmann, bekannt durch "Das Kapital", und Drummer Rohrer bilden hier mit Vincent Courtois am Cello und Frank Möbus an der Gitarre ein Team, das weniger traditionelle Band auf der Suche nach der expressiven Jazz-Nemesis ist als sachlich-inspiriertes Klangkollektiv mit dem Weg der perfekten Umsetzung einer Kompo-Impro-Dialektik als Ziel. Mit großer Dezenz geht man hier an die Arbeit und prüft eigene musikalische Vergangenheiten und derzeitige Interessen rückhalt- und nahezu leidenschaftslos. Dass Interessante ist, dass hier bei aller Ausgewogen- und Austariertheit unter dem Strich kein Kontrollfreak-Kammerjazz herausgekommen ist, sondern ein inspiriertes Kraftwerk, das Bilder einer ganz eigenen Ausstellung bei ihnen und bei uns heraufbeschwört. So als ob uns immer deutlicher dämmert, dass die Fantasy-Epik der Jetzt-Realität mittlerweile der größte Eskapismus geworden ist. Quod erat demonstrandum, so do demo.
Honker, Music made my Day, TERZ, 6-2012, Deutschland

 

I noticed that one of our new writers Philip Coombs (kind of) apologized for reviewing an album from 2011. Well I can tell you if you look into our archives there's piles of albums that we just can't get through quickly enough to review, hence the new members of the review team. Well, this is another one that slipped through the net from 2011. So here you have it, the German sax man Daniel Erdmann with Samuel Rohrer (drums), Vincent Courtois (cello) and Frank Möbus (guitar). A record with not only a very classy line up, but also a selection of very stylish compositions.
You won't class this as free jazz, nor avant-garde. Best of all it's so NOT American jazz, no chromatic approach tones, no tired post bop-isms, it's music with European roots, and deeply planted ones. The music is difficult to describe even though it's mostly composed. If anything the music is slightly 'rock' orientated (or at least rhythmically), a very beat driven music, which has some very attractive melodies. In fact the choice of musicians is a real stroke of genius as the combination of Frank Möbus' guitar with either Daniel Erdmann's sax or the cello playing of Vincent Courtois work a treat, the four musicians (to include Rohrer's drums) bring out the subtler points of the music. The three musicians swap between roles, playing lines together either as part of a melody, part of a bass line, an ostinato, or independently as a soloist or to carry the main theme. It's almost impossible to pick out one track to write about as all of them have something interesting. 'Broken Trials' (tk4) has a wonderful cello melody over a riffy guitar and drums unfolding into a glorious melodic free for all which becomes a sort of suite which passes through various melodic landscapes some free, others rock! The title track 'How to Catch a Cloud' (tk5) literally hangs over you like it's title suggests, a cloud. Waves of cello, sax, guitar and drums spread out like some ominous storm that's brewing. Or the wonderfully relaxed '5463' (tk2) which opens in such an unhurried fashion, becoming a menacing cello/sax melody full of tension which opens up to give space for some fine solo work for Vincent Courtois' cello.
Finally what I can tell you is I listened over and over to this record due to the excellent material which is highlighted by the groups fine playing. Everyone really plays with subtle precision and the group sound of cello, sax, guitar and drums really make a great texture. There's an excellent balance between solos and melody. The group doesn't go for long burn out heroic soloing, more small compliments to the piece itself, often returning unnoticed to play a melody or join a riff which has recently accompanied them.
Highly recommended for anyone who likes skillfully crafted melodies with never ending twists and turns, thoughtful ensemble work and solos that never outstay their welcome.
****½
Joe Higham, freejazz-stef.blogspot.fr, JUNE 26, 2012, France

 

to Intakt home