Nach einigen jagenden Läufen, Clusters, verwobenen Texturen und fragmentierten Interaktionen lässt es sich beim fünften Stück erstmals durchatmen. "Peace on You" ist eine Komposition des AACM-Mitbegründers Muhal Richards Abrams. Sie schafft einen weiten und ruhigen Raum, in dem das Piano und das Cello lyrisch driften und das getragene Thema dennoch expressiv ausloten. Auf dem Duo-Album "Shards and Constellations" begegnen sich die Cellistin Tomeka Reid aus Chicago und der britische Pianist Alexander Hawkins. Die beiden sind so furchtlos wie sorgfältig, was für ausdrucksstarkes Repertoire an strukturell und harmonisch experimentierfreudigen Stücken garantiert. Reid arbeitet mit Texturen und verwinkelten Pizzicato-Clusters, ist aber auch in harmonischmelodischeren Breitengraden präsent. Hawkins wechselt zwischen verschachtelten Pianolinien von hoher Dichte, blitzschnellen Tastenfiguren und reduzierteren Patterns. Zu den ruhigeren Stücken gehören "Serene and Playful" mit seinen kirchenliedhaften Motiven und Cello-Obertönen sowie das von Tomeka Reid mit kühler Leidenschaft gestrichene "Albert Ayler (His Life Was Too Short)", einer Komposition des Violinisten Leroy Jenkins, ebenfalls ein Musiker der ersten AACM-Generation. Das abschliessende "Is Becomes If" nimmt mit präparierten Instrumenten den ersten Track "If Becomes Is" wieder auf und kittet mit seinem lyrisch gefärbten Reduktionismus die "Scherben und Konstellationen" (Albumtitel) stimmig zusammen.

Recommended New Releases

Ahmed Abdullah Diaspora Meets AfroHORN-Jazz: A Music of the Spirit (Out of Sistas' Place) (s/r)

Kat Edmonson-Dreamers Do (Spinnerette)

Erroll Garner-Gemini (Octave Music-Mack Avenue)

Alexander Hawkins/Tomeka Reid -Shards and Constellations (Intakt)

Sigurd Hole-Light/Darkness (b/r)

Irreversible Entanglements -Who Sent You? (International Anthem)

Karuna Trio (Adam Rudolph/Ralph M. Jones/Hamid Drake) -Imaginary Archipelago (Meta)

James Brandon Lewis/Chad Taylor-Live in Willisau (Intakt)

Mike McGinnis-Time is Thicker (Open Stream Music)

Rufus Reid/Sullivan Fortner Always in The Moment (Newvelle) -

Laurence Donohue-Greene, Managing Editor

Yoon Sun Choi/Jacob Sacks -I Should Care (Yeah Yeah)

Elephant9-Psychedelic Backfire I (Rune Grammofon)

Peter Evans Being & Becoming-Eponymous (More is More)

Fire! Orchestra-Actions (Rune Grammofon)

Ella Fitzgerald-The Complete Piano Duets (Verve)

Luca T. Mai-Heavenly Guide (Trost)

Rufus Reid/Sullivan Fortner-Always in The Moment (Newvelle)

Sun Ra-Haverford College 1980 (Solo Rhodes Piano) (Sun Ra LLC)

John Tchicai Quartet-Live at The Stone (Minus Zero)

François Tusques/Sunny Murray - Intercommunal Dialogue 1&2

Andrey Henkin, Editorial Director

The vivid memory of a white-robed Cecil Taylor darting crab-style across a concert hall stage and then delivering a quite astonishing solo piano set appeared in this listener’s mind on first hearing this sparkling new album from English pianist and organist Alexander Hawkins.

Of the various albums Hawkins has been involved in as leader or side-man, his 2014 album Step Wide, Step Deep is perhaps the best known. To date Hawkins has collaborated with many esteemed names in jazz and improvising music, Mulatu Astatke and Joe McPhee to mention only two. This album however would seem to be the first that he and US cellist Tomeka Reid have recorded together, and such is the quality of the evocatively titled Shards and Constellations, one hopes it may be the beginning of a long association.

Though born in Washington DC, Reid has been involved for many years with the Chicago-based Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) and with influential free jazz musicians such as flautist Nicole Mitchell and drummer Mike Reed. (Interestingly the latter founded, in the windy city, the avant-garde and free jazz ‘Constellation Jazz Club’.) Clearly Reid’s musical foundations and current jazz discourse segue with Hawkins’ and their collaboration makes perfect sense.

The album consists of ten tracks. Besides eight free pieces are two homages to elders of free jazz: Muhal Richard Abram’s Peace On You and Leroy Jenkins’ Albert Ayler (His Life Was Too Short). The latter piece is peaceful and almost pastoral, whilst the former is lush and loud, with shivering arco cello and waves of piano evolving into almost Oscar Peterson-like decorativeness. The emotional depth is breathtaking.

https://londonjazznews.com/2020/05/04/alexander-hawkins-tomeka-reid-shards-and-constellations//

In his inaugural Complete Communion column, Peter Margasak has reviews of Shabaka And The Ancestors, Irreversible Entanglements and a collaboration between Alexander Hawkins & Tomeka ReidMore than most musical traditions, jazz has been hit particularly hard by the ongoing Corona virus crisis. There are the obvious fatalities caused by the virus: reedists Lee Konitz and Giuseppe Logan, trumpeter Wallace Roney, bassist Henry Grimes, pianist Ellis Marsalis, and producer Hal Willner, among others.

But the music itself has always fed upon intense social interaction. At once a cliché and a deep truth, jazz performance relies on the feedback and energy of an audience—to say nothing of the charged interplay between band members—and that crucial element of the music has been silenced over the last couple of months, and it certainly looks to continue that way long into the future.

No amount of streaming solo performances can make up for the chemistry and energy of either an assured working band or the go-for-broke excitement of an ad-hoc encounter between disparate musicians.

The following ten albums are terrific, and were made well before our new reality descended. I’m sure lots of worthwhile albums are on the near horizon, too, but if any musical tradition can weather these difficult times and devise a new way to move forward, I’d put my money on jazz and improvised music, which has a century of experience adapting, mutating, and surviving.

Alexander Hawkins & Tomeka Reid – Shards & Constellations (Intakt)

The first recorded collaboration between British polymath pianist Alexander Hawkins and the versatile American cellist Tomeka Reid reveals a natural rapport that takes multiple shapes. Eight of the recording’s ten tracks are free improvisations, most of them focusing on refined dialogues rife with extended techniques, subtle textural shifts and quicksilver responses. The opener ‘If Becomes Is’ finds Reid initially producing brittle, wandering pizz figures that gradually morph into an elusive rhythmic thrum in sync with Hawkins’ patient organisation of pointillistic notes into fitful, cycling patterns. The pianist summons the sound of early free jazz piano on ‘Danced Together’, with a jagged left hand chordal runs intersected by the cellist’s toggle of clean walking lines and dissonant, plucked note clusters. The duo seems to be of a single mind, together finding a pathway, whether abstract or linear, regardless of how far apart them might appear at the beginning of each piece, but that connection never opts for the glib or predictable. They also imaginatively essay a couple of tunes from the AACM songbook.—the lyrically yearning ‘Peace On You’ by Muhal Richard Abrams and the elegantly pastoral ‘Albert Ayler (His Life Was Too Short)’ by Leroy Jenkins—a repertoire of great importance for both musicians.

https://thequietus.com/quietus-reviews/quietus-international/shabaka-hutchings-alexander-hawkins-tomeka-reid-jazz-review/

Destinato al mercato jazz/Impro il duo formato dal pianista britannico Alexander Hawkins e dalla violoncellista afroamericana Tomeka Reid, apre nuove prospettive per quanto riguarda la musica sperimentale avvicinando la 'lente' di una nuova sonorità satinata dove il jazz è il tramite. Brani intensi come Is Becoms If e Shards and Constellations sono modulati sulle stratificate note di piano di Hawkins mentre il violoncello traccia rumori e assonanze particolarmente attive, tra dinamiche d'avanguardia e densità di corposa estrosità. (Danced Together). Dieci brani con interpretazioni colte e vivaci passi astratti per un lavoro costellato da suggestive pagine jazzistiche!

Figli di un Dio minore

Un incontro per nulla causale quello tra il talentuoso pianista inglese e la violoncellista americana, complice l’etichetta svizzera Intakt, che ha saputo fare da trade union. Entrambi hanno un sostrato culturale ed esperienze che li collocano nell’avant-jazz, ricordiamo che la Reid ha collaborato sia con l’Art Ensemble of Chicago che con l’AACM.
Il jazz gioca sempre con i medesimi elementi per esprimersi ma i singoli giocatori possono fare la differenza, il free jazz storico ha saputo proporre un percorso di ricerca di innovazione, di rabbia, di rivoluzione, incarnando il proprio tempo. Hawkins e Reid usano lo stesso afflato ripensandolo nella contemporaneità. Un pensatore come Gilles Deleuze, parlando di Kafka, lo inseriva in una letteratura minore, che non è il livello inferiore di quella maggiore. Deleuze spiega:” Una letteratura minore non è la letteratura d’una lingua minore ma quella che una minoranza fa in una lingua maggiore.” Questa è la chiave per interpretare l’album, una minoranza, i nostri due artisti si appropriano degli strumenti del jazz per deterritorializzare la musica prodotta, esautorarne il territorio, superarne i limiti. Non c’è la rabbia infuocata del free jazz alla sua nascita ma un accurato studio sulle timbriche, le dinamiche. Un progetto che si scorda dell’armonia, gioca con la melodia ma soprattutto si pone continuamente la direzione da prendere. I growl, i rumori, l’uso non accademico dello strumento, tutte situazioni che permettono un fluire di energia continuo, nessun virtuosismo gratuito. Anche in Peace on You di Muhal Richard Abrams, il tentativo di sviluppare una melodia viene inficiato dall’energia tracotante del violoncello che non riesce a contenere la propria esuberanza e si orienta verso nuove potenzialità.
Timbrica, dinamica, melodia, improvvisazione e consapevolezza del proprio interplay, tutti elementi che realizzano un album magnifico nelle mani di due oculati e mirabili creatori di sonorità inedite.

https://www.percorsimusicali.eu/2020/04/27/figli-di-un-dio-minore//

Cellisten Tomeka Reid vokste opp utenfor Washington D.C., men gjorde seg først bemerket som musiker på den kreative Chiocago-scenen, hvor hun jobbet med mange av musikerne tilknyttet Assosiation for the Advancement of Creative Musicians (AACM), som Anthony Braxton, Roscoe Mitchell, Nichole Mitchell, Mike Reed, og den «store» junileumsversjonen av Art Ensemble of Chicago, som har turnert verden over de senere årene. Hun gjorde sin første innspilling i eget navn i 2015, og gjennombruddet kom i fjor med platen «Old New» på Cuneiform Records. Dette var en plate som virkelig falt i smak her på salt peanuts*, hvor hun spiller med gitaristen Mary Halvorson, bassisten Jason Roebke og trommeslageren Tomas Fujiwara (platen er anmeldt HER.

Den britiske pianisten og organisten Alexander Hawkins er en av de «nye» store navnene innenfor den britiske avant-garden. Han har spilt med en rekke «frittgående» musikere så som Evan Parker, John Surman, Han Bennink, Joe McPhee, Wadada Leo Smith, Mulatu Astatke, Anthony Braxton og Louis Moholo Moholo, for å nevne noen. Han gjør også en rekke solokonserter, og må regnes som en av de virkelig nye stemmene i den europeiske jazzen.

Hvem som kom med ideen om at Reid og Hawkins skulle samarbeide, vet jeg ikke. Men det må være ett av de mest spennende samarbeidsprosjektene innenfor jazzen det siste året, i alle fall ut fra salt peanuts* sitt ståsted.

Vi får 10 låter, hvor mesteparten er kreert der og da, i Challow Park Studios i Oxfordshire i England den 13. april i fjor, men de gjør også Muhal Richard Abrams’ «Peace on You» og Leroy Jenkins’ «Albert Ayler (His Life Was Too Short)».

Det starter med den kollektive «If Becomes You», hvor kommunikasjonen er så tett og fin at det er en fryd. Reids cello blir nesten en integrert del av Hawkins piano, og det er nesten som det kun er en stemme. Hawkins litt aggressive pianospill fungerer perfekt sammen med Reids heftige cellospill, og det hele er ren fryd.

Og hele veien, fram til de runder av med den kollektive «Is Becomes If», som på mange måter gjør sirkelen fullkommen, får vi ytterst kreativt og spennende duospill fra to instrumenter man ikke så ofte hører som duo. Instrumentsammensetningen får en slags klassisk tilnærming til musikken, selv om det meste er fritt improvisert og ytterst heftig. De spiller hele veien med og mot hverandre og seg selv, og de to har hele veien stålkontroll over hva som foregår.

Hawkins spillestil kan av og til minne litt om Cecil Taylor i godlune, men han bringer også mye personlig spill og inspirasjon fra andre deler av jazzhistorien inn i spillet. Ofte kan man kanskje sammenligne hans spill med noe Misha Mengelberg kunne ha gjort, som for eksempel i den sprelske «Danced Together», hvor man også kan fornemme Thelonious Monk ett eller annet sted i bakgrunnen. Og Tomeka Reid er hele tiden solid på plass med nydelig og heftig cellospill, som jeg ikke kan huske noen andre gjør henne etter. Hun spiller mye pizzicato, og det er i de sekvensene hvor hennes spill fascinerer mest.

En litt annen tone blir det i «Peace on You», skrevet av pianisten Muhal Richard Abrams. Her får vi et nydelig tema spilt av Hawkins over Reids deilige cellospill med lange buestrøk som på beste måte legger seg tett inntil Hawkins pianospill. Og hør på det niende sporet, «Albert Ayler (His Life Was Too Short)», hvor Reid spiller så vakkert og sårt, at det er tydelig at savnet etter Ayler er stort. Nydelig!

Hele veien er dette en deilig plate med (stort sett) fritt improvisert kommunikasjon i stjerneklasse. Vi møter to av de mest spennende musikerne på det internasjonale jazzkart i dag, som «leker» seg gjennom de ti «strekkene» på en måte som både er nyskapende og som har den nyere jazzhistorien godt innenfor skjortekraven. Og mer kreativ kommunikasjon enn det disse to musikerne utøver på denne platen, skal man lete lenge etter.

Deilig!

https://salt-peanuts.eu/record/alexander-hawkins-tomeka-reid//

Cocci e costellazioni musicali

In cosa il nuovo jazz «libero» si distingue da altre, precedenti avanguardie? Per esempio nella diversa attenzione verso i parametri musicali. Shards and Constellations (Intakt), duetto fra il pianista britannico Alexander

Hawkins e la violoncellista afroamericana Tomeka Reid (a fianco), lo dichiara nel titolo, «cocci e costellazioni». Invece di cercare melodie, armonie, ritmi consolidati, bisogna badare a timbri, dinamiche e livelli di densità.

https://www.pressreader.com/italy/corriere-della-sera-la-lettura/20200426/2823125022203988

Costellazioni per piano e violoncello

Note sparse. Un magico incontro musicale tra Alexander Hawkins e Tomeka Reid dal titolo

Due dei più fulgidi talenti del jazz senza paraocchi si incontrano e fanno scintille.
Schegge e costellazioni, come da titolo, quelle suonate dal pianoforte dell'inglese Alexander Hawkins (protagonista nel 2019 di un solo prodigioso, Iron into wind) e dal violoncello di Tomeka Reid, collaboratrice di Nicole Mitchell, Anthony Braxton e Roscoe Mitchell, del quale ha preso di recente il posto al Mills College di Oakland come docente di composizione. Otto tracce autografe e due versioni di due maestri: Peace on you, languida e immaginifica, di Muhal Richard Abrams, e la dolente, lirica Albert Ayler (his life was too short) del violinista Leroy Jenkins: entrambi membri dell'AACM, l'associazione per l'avanzamento della musica creativa, un albero che tanti frutti ha dato alla musica libera e creativa. Si ricollega proprio allo spirito di quell'esperienza la musica dei due, in un dialogo capace di indagare luoghi distanti e per davvero diversi: astrazioni, sipari aperti a lasciare sospesi punti interrogativi senza offrire vane consolazioni, blues siderali, satori, furori, mentre i confini tra free e contemporanea ancora una volta si dissolvono.

"Shards and Constellations" bevat duetten van twee opmerkelijke muzikanten, de Amerikaanse Tomeka Reid op cello en de Britse Alexander Hawkins op piano. Reid (1977) werkt voornamelijk in de jazzscene van Chicago, vooral met leden van de Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) zij nam op met musici als Anthony Braxton, Roscoe Mitchell en jongeren als Nicole Mitchell, Dee Alexander en Mike Reed. Haar eerste album met haar eigen quartet verscheen in 2015. Alexander Hawkins (1981) is pianist, organist en componist hij speelde met een breed scala aan muzikanten waaronder Evan Parker, John Surman, Han Bennink, Joe McPhee en Anthony Braxton. Hij is te horen op meer dan 20 albums als leider of co-leider.

Het is niet de makkelijkste muziek die we hier te horen krijgen, de helft van de nummers bestaat uit volledige improvisatie die vanwege het gebrek aan melodie nogal eens als volkomen losstaande geluidsflarden overkomen. Maar zoals vaker het geval is met avant-garde/free jazz meerdere keren luisteren doet wonderen, je begrijpt beter hoe het een en ander in elkaar steekt en er ontstaat plotseling structuur. Het nummer "Danced Together" roept reminiscenties op aan het spel van Cecil Taylor in diens samenwerking met Steve Lacy, er is een melodielijn die steeds wordt onderbroken, intrigerend. De cello wordt op dit album meestal pizzicato bespeeld waardoor de vreemdste geluidseffecten ontstaan, tinkelende klanken tot raspend schuurpapier.

Met "Peace on you" van Muhal Richard Abrams een van de oprichters van de AACM komen we in een meer vertrouwd vaarwater met fraai pianospel en gestreken cello. "Strange Familiar" is een boeiende conversatie tussen piano en cello, de pianonoten duikelen over elkaar als een snelstromende beek waar ze botsen tegen korte cello streken als ware het rotsblokken in de stroom. Bluesmotieven duiken op in "A Guess that Deepens", Hawkins doet me hier denken aan Lennie Tristano en Reid bespeelt haar cello als was het de 9-snarige gitaar van Big Joe Williams. "Albert Ayler (His life was too short)" van jazz violist Leroy Jenkins is een ontroerend muziekstuk met een hoofdrol voor het fraaie cellospel van Tomeka, een waardig saluut voor een van de grootheden uit de free jazz. Niet ieders "cup of tea" maar ik kan er wel van genieten en er staan enkele juweeltjes op.