


225: GABRIELA FRIEDLI OBJETS TROUVÉS. Fresh Juice
Intakt Recording #225 / 2013
Gabriela Friedli: Piano
Co Streiff: Alto Saxophone, Soprano Saxophone
Jan Schlegel: E-Bass
Dieter Ulrich: Drums
Recorded live at Maiers Theater Zürich by Jeroen Visser, November 4, 5, 2011.
More Info
Two women and two men form this quartet – all distinctive individualists, ranking among the most distinguished musicians on the Swiss scene. Gabriela Friedli is the top-class pianist who penned all these compositions. Her playing shows a mastery of ingenious twists and turns, journeying from delicate, dreamy elegies to powerful rolling thunder. Saxophoneophonist Co Streiff plays with panache, warmth and spirit. In her strongly melodic solos one note evolves from another with an almost logical consistency. Percussionist Dieter Ulrich moves with elegance and agility through a kaleidoscope of sound spaces. Jan Schlegel provides a solid foundation with his eloquence on the six string bass guitar, but he also imports into the otherwise purely acoustic proceedings an entirely different world of electronic sounds. Whether he’s attaching clips or springs to strings, or foot-stamping on his collection of distortion boxes, Schlegel’s electronics repeatedly paint different colours on the music, making it sizzle with electric energy. Founded in 1999, the group has been refining its concept continuously over the years. Fresh Juice is the third CD of Objets Trouvés.
Album Credits
Cover art: Franz Rindlisbacher & Gerry Amstutz
Graphic design: Jonas Schoder
Photo: Manuel Wagner
Liner notes: Christoph Wagner
All compositions by Gabriela Friedli. Recorded live at Maiers Theater Zürich by Jeroen Visser, November 4, 5, 2011. Mixed and mastered by Jeroen Visser, F.ishing B.akery L.abs Zürich, 2012.
Improvising music is imbedded in such a broad spectrum, unpredictable in nature, and impossible to pigeonhole. Objets Trouves represents yet another way to approach this unwieldy and chameleonic beast by elaborating, playing on a myriad of emotions, while giving the challenged listeners constant food for thought.
One hopes this approach is not misunderstood, for it is very long winded for the most part. The 20 minute opener "Gesang der Nacht" takes a long time to progress in a low levee moan, and while "Faden der Ariadne" is only half as long, it is reactive and percussive in nature. There's a deeper, modal figure that sets off pianist Gabriela Friedli on "Terris Hut" and showcases the piquant sax of Co Streiff, while the clever "Staying Horn" is a perfect vehicle for Streiff to take off without the rhythm section. The most focused cut "Equilibre Tendu" features a solid jazz swing sense that also includes several loose references that are far from contrived, and seem to be different anytime they might play it.
In fact, that may be difference. The constraints of a studio recording - captured in the moment - probably pales in comparison to what they might do stretching out in live performance. This is for specialized tastes, but yields results that fans of improvised music should find satisfying, and eager to hear more.
https://nebula.wsimg.com/d1cf5113187d84187f12efb20e56ca07?AccessKeyId=972E417EFD7ED6ED057A&disposition=0&alloworigin=1
Pianist Gabriela Friedli has led this quartet for 15 years to explore her compositions, with help from fellow Swiss improvisors. In the 20 minute opening track, "Gesang Der Nacht", a slow awakening is enacted by plucked piano strings and Co Strief's muffled sax snufflings, until a brief fanfare signals a lurch into a more compact period of improvisation, bookended with another tight motif. Drummer Dieter Ulrich leans into a crisp drum riff, thrown out like a challenge, to which electric bassist Jan Schlegel responds with warped harmolodics and a suggestion of slap. Throughout the album, Friedli leads the discussion with a prim, precise style and an almost audibly raised eyebrow but there's high-spirited ensemble play, too. Ulrich's personality, in particular, bursts through - able to stir up sizzling energy with loose abandon or bring the quartet to a dead stop with a single, ricocheting snare smack.
Se libérant d’une lévitation inaugurale, nos Objets trouvés (Gabriela Friedli, Co Streiff, Jan Schlegel, Dieter Ulrich) observent quelques plats terrains avant de se délivrer par quelque trait compositionnel hardi. Mais ne pas croire pour autant que ce Fresh Juice ne trouve son salut que par la seule écriture.
Car, à vrai dire, cette écriture n’est là que pour baliser un itinéraire aux tracés intimes. Presque pas d’éclats fanatiques ici mais une mise en espace de blocs (duo ou trio, rarement quartet) intensifiant sa force en des crescendos entretenus. A ce petit jeu, la saxophoniste gagne la mise : timide au début, elle fore des tracés onctueux qu’elle magnifie avec un aplomb remarquable. De même, le jeu modal de la pianiste ne s’embarrasse d’aucune rupture mais impose assurance et souplesse au récit emprunté. De ces Objets trouvés – et faussement fragiles – on admirera la sage pertinence, le paysage familier.
https://grisli.canalblog.com/archives/2014/03/03/29344170.html
Mit "Fresh Juice" legt Gabriela Friedli mit ihrer Formation "Objets Trouvés" bereits ihre dritte CD vor. Die Idee hinter dieser neuen Live-Einspielung und die Herkunft der Stücke verraten viel über Friedlis musikalisches und persönliches Weltbild.
Für das Werkjahr der Stadt Zürich, das Gabriela Friedli 2009 nutzen durfte, hatte sich die Zürcherin etwas ganz Besonderes vorgenommen: "Ich bin eine total angefressene Berglerin, und so habe ich mir ein Haus und ein Klavier gemietet und mich für einige Monate aus der Stadt zurückgezogen." Als kreativen Rückzugsort wählte sich Friedli Vrin-Dado, das kleine Dorf im Lumnez, gleich unterhalb der wunderbar ödverlassenen Greina-Ebene. Die Abgeschiedenheit und die absichtlich gesuchte Nähe zum ländlichen Leben machte das Komponieren allerdings nicht nur leichter: "Ich wohnte mitten im Dorf, und die Leute hörten jeden Ton von mir mit. In dieser Umgebung wirkte meine Musik manchmal fast absurd. So habe ich mich nach einer Weile mehr damit befasst, das Land, das Dorf und die Leute kennen zu lernen. Ich ging oft wandern und wurde so von dieser fremden Umgebung ganz direkt inspiriert und das war es ja auch eigentlich, was ich da gesucht hatte."
Friedlis Ziel war es, in diesem Jahr neue Kompositionen für ihre Formation Objets Trouvés zu schreiben und diese dann in einem Live-Setting einzuspielen. Nach zwei CDs, welche die Formation im Studio improvisiert hatte, wollte Friedli mit der neuen Aufnahme die Live-Situation einfangen, denn das sei das grosse Plus von Objets Trouvés. An zwei aufeinanderfolgenden Abenden im damaligen Laientheater am Zürcher Albisriederplatz entstanden, basierend auf ihren Kompositionen ("Bauplänen", wie Friedli sie selber bezeichnet) eine Art Wanderungen der vier Musiker, ein Durchstreifen der musikalischen Landschaft, bei dem die vier immer wieder vom Freien ins Konkrete kommen, bevor sie wieder auseinanderdriften und jeder das Zusammenspiel auf seinem eigenen Weg sucht. "Was mir wahnsinnig gefällt und darum haben meine Stücke auch oft ganz unterschiedliche Teile - ist das Zusammenkommen und das ganz nahe Beieinanderstehen, nachdem jeder sich in einer grossen Weite bewegt hat. Mir gefallen diese Gegensätze." Die Rückkehr aus der Greina an den Stammtisch im geheizten Stübli klingt in diesen strukturellen Vorstellungen förmlich nach. Dabei bewegen sich Friedlis Kompositionen oft in entgegengesetzter Richtung zum bekannten Schema. Die Wege beginnen im Freien, bei den aufgelösten oder variierten Stimmen, bevor sie in die Verbindlichkeit finden und der Nachhall der Improvisation durch die konkreteren Passagen hindurchklingt, "wobei natürlich auch die offeneren Passagen von mir geschrieben sind - sie sind einfach sehr offen geschrieben".
Und tatsächlich beeindrucken die sechs Stücke auf "Fresh Juice" durch eine wunderbare Vielfalt an Stilen, an Themen und an Stimmungen, was sich auch bereits in den Titelnamen zeigt. Dabei sind zwischen den Klängen, die vom Hörer und von der Hörerin etwas "mehr Einsatz" abverlangen, auch immer wieder Ruheebenen zu finden, auf denen die Kräfte gesammelt und die Eindrücke wieder geordnet werden können. Diese Lichtungen machen die insgesamt recht freie Musik gleichsam vertraut und zugänglich. "Wenn wir spielen, wo auch immer, dann sind die Reaktionen durchgehend positiv"; unverständlich, warum viele Veranstalter vor dieser "zu anspruchsvollen" Musik "zwischen Stuhl und Bank" zurückschrecken.
Objets Trouvés spielen nun schon seit mehr als 14 Jahren zusammen, und die Freundschaft und das gegenseitige Vertrauen, das sich in dieser Zeit entwickelt hat, sind spürbar. "Es war für mich sehr wichtig, von den anderen zu lernen, mich aufs Glatteis zu begeben. Wenn man dann plötzlich auf der Bühne sitzt und den Augenblick geniessen kann, bei dem man nicht mehr weiss, wohin das Ganze führt, dann ist die Angst verschwunden und die Freude über das eigene Wagnis unbeschreiblich."
Die stilistische Vielfalt ist daneben aber auch in Friedlis sehr breiten weiteren Interessen begründet. Ursprünglich klassisch ausgebildet und auch anderen (Non-Jazz-) Klängen angetan, geht Friedli gerne selbst an Konzerte "so viel halt Platz hat", um sich neuen Tönen hinzugeben. "Und von all dem bediene ich mich. Es kommt ja alles von irgendwo her, nichts ist wirklich neu." Klang als angeschwemmtes Treibgut, als Fundstücke, die künstlerisch zu Neuem weiterverarbeitet werden.
Autre quartette, Objets Trouvés a été créé en 1999 par la pianiste Gabriela Friedli (Cf. Culturejazz - Europe Express, 01/03/2012). Il s'agit cette fois d'une musique plus expérimentale, recherchée, progressant par bribes, fragments, touches, en une « discipline interactive entre liberté et organisation ». Enregistrées en concert, les pièces s'enchaînent, reliées par des thèmes de passage. Beau travail.
https://culturejazz.fr/spip.php?article2377
An album that I proposed for the Happy New Ears Award, but that didn't make it to the final list, mainly because it had not been reviewed yet. The Swiss band consists of Co Streiff on alto and soprano saxophone, Gabriela Friedli on piano, Dieter Ulrich on drums, and Jan Schlegel on electric bass, a balanced quartet of two women and two men.
The music has a quite unique quality, working with composed parts in a very open-ended context, like islands floating in an ocean of possibilities, with some real jazzy moments in the traditional sense, with some boppish pulse and intimate playing, as on the closing track "Straying Horn", a clear reference to Billy Strayhorn, but then moving outside, almost naturally, without effort, then reuniting in a unison theme to the enthusiasm of the live audience.
But what comes before is less easy to pigeonhole. Yes, there are moments of pure minimalism, like in the opening track, when sparse and subtle sounds create an eery atmosphere built around silence, but then suddenly a quiet theme arises, out of nothing, disappears again for further quiet development, then restless interaction, somewhat chaotic, until the theme again grows out of the ongoing agitation, moving into full visibility, then disappears again in strange fluttering and ruffling of alto and drums, in the aptly titled "Gesang der Nacht" (Singing of the Night).
"Weisser Zwerg" is a slowly paced avant-garde piece, lightly textured at first, with the sax barely audible taking the lead voice, then density increases slightly when suddenly all instruments are heard together, a rare occurence on this album, then fade away to quiet and eery piano by Friedli.
"Equilibre Tendu" in contrast is more post-boppish and expansive, in a kind of Coltrane mood, with all four instruments heard at all time, with the alto soaring above the tight rhythm section.
The quartet meanders between inside and outside playing with dexterity and a natural sense of spontaneity that is indeed refreshing and light-footed, and like the Convergence Quartet's "Slow and Steady", they offer the perfect line of eclectic jazz modernism, with a rare sensitive and elegant quality in the overall sound.
Nothing ground-breaking, but just beautiful and inventive.
https://www.freejazzblog.org/2013/12/objets-trouves-fresh-juice-intakt-2013.html
Gleich im ersten, 20-minütigen Stück „Gesang der Nacht" entfaltet das seit 1999 bestehende Schweizer Quartett Objets Trouvés seine volle Dynamik, vom zartesten Hauch bis zum trei-benden, kollektiven Groove. „Diszipliniertes Agieren zwischen Freiheit und Ordnung" nennt Christoph Wagner im Booklet sehr treffend die Musik von Gabriela Friedli (p), Co Streiff (as, ss), Jan Schlegel (e-b) und Dieter Ulrich (dr). Objets Trouvés ist eine Band, in der Kompositionen penibel einstudiert werden, auf die dann in Live-Situationen zurückgegriffen werden kann. Die Betonung liegt auf „kann", und das hält das musikalische Geschehen frisch. Womit sich auch der CD-Titel erklärt. Ein sehr cleveres Konzept verfolgt das Trio des Schweizer Holzbläsers Christoph Irniger (ts, bcl) mit dem amerikanischen Bassisten Raffaele Bossard und dem aus Israel stammenden Drummer Ziv Ravitz. Hier versucht man einerseits die Funktion von Bass und Schlagzeug neu zu definieren, andererseits erlaubt man sich nachsingbare Melodielinien und quasi tanzbare Grooves, ohne deswegen auf Modernität und Originalität zu verzichten. Gelassen und mit viel Liebe für Details und Raffinessen gestalten Irniger/Bossard/Ravitz ihre Musik. Ein seltenes Beispiel dafür, wie man komplexe Strukturen einfach und nachvollziehbar gestalten kann. Empfehlung!
Composer, pianist and co-leader Gabriela Friedli refers to this group as a “dream constellation.” It’s an interesting choice of words. As any schoolboy astronomer will tell you, a constellation is something of a fiction, an accidental visual alignment of stars that in reality are located at tremendous distance one from the other. There are exceptions, local clusters that have a degree of connection, and that’s rather more the impression given off by this now long-standing group.
Objets Trouvés have previous form on Intakt. Their previous CDs, Fragile and This Side Up, seemed to be pursuing a line of thematically-driven improvisation in which rehearsed material was thrown into a performance situation and spontaneously transformed. The suggestion is that in many of the group’s performances the source material is not performed at all, but is merely implicit – or tacit – in the players’ minds. Which leads to another tiny quibble about nomenclature. Schoolboy art historians will also be able to tell you about the role of “found objects” in modern art. It’s a hundred years since Marcel Duchamp began making his “ready-mades,” works that combined great formal purity with a schoolboy snigger: Fountain was an off-the-shelf urinal laid on its side. It seems the wrong analogy for this music, which is thoroughly adult, has a palpable gender balance (way beyond the usual well-intentioned guff about yin and yang) and which breathes life, humanity and the ethical urgency of the improvising moment. It’s not music that is observed. It has to be inhabited in some quite basic way.
All this is again to suggest that the only tiny thing wrong with Objets Trouvés is what’s written on the tin. The contents are of the highest order. Far from being sonic pick-ups from the environment, these pieces are highly conscious and sensitively worked, and in a way that is perfectly compatible with the “freedom” of improvisation. It begins on the long “Gesang der Nacht” with very quiet sounds from all four members. Jan Schlegel’s electric bass seems to be murmuring to its own amplifier rather than being played, Dieter Ulrich moves something, maybe a brush, across his toms. Friedli and saxophonist Co Streiff seem to have a quiet exchange. If it’s tentative, it’s certainly not the onstage meet-and-greet that often passes for improvisation on the festival and club circuit. The air is confidently anticipatory rather than uncertain, and this is the pattern of Objets Trouvés performances. There’s always a logic and a sense of destination, in this first case a “night song” that is far from lugubrious nocturne. It has a certain remote kinship with “Round Midnight,” or at least the way Mike Osborne used to weave it into an extended improvisation. Streiff has something of Ossie’s aery, almost fragile tone, but with a tough, wire-wound core. It’s important, though, to dismiss the usual hierarchy of horn/harmony/bass/percussion when approaching this group. The information comes at you from the group rather than delegated to the front.
Friedli’s understated playing suggests unease with ostentatious virtuosity. She articulates ideas clearly and with a certain emphasis, but there’s no bluster or emotional display. Schlegel’s remarkable. He plays a relatively unfashionable instrument in this genre, but with a thoroughly personalised delivery, maybe more Bob Cranshaw than Steve Swallow, and he’s always at the heart of every performance. Ulrich sounds more like a jazz guy than some of the European “free” drummers. There’s pulse and direction, and an ability to play melodically.
The transition from mobile groove on “Equilibre tendu” to the more jagged, desolate idiom of “Faden der Ariadne” is a nice further instance of the group’s confident occupation of this varied landscape. Streiff’s soprano playing has a quite different impact to her alto work, a good illustration of horns being played as different instruments rather than as different places on a tonal spectrum. The shorter tracks work just as well but don’t necessarily highlight the composed elements any more clearly. Cavils apart, “fresh” seems just the right adjective for this music: bright, sweet, faintly astringent in places, endlessly refreshing.
https://www.pointofdeparture.org/archives/PoD-45/PoD45MoreMoments6.html
Mengden av CDer til anmeldelse presser på spaltene i Jazznytt, som med fire årlige utgaver ikke har lett ved å oppfylle sitt formål. Det sveitsisk baserte plateselskap Intakt Records er sammen med portugisiske Clean Feed de viktigste jazzselskaper i Europa med samtidsjazz i internasjonale gruppekonstellasjoner og som sådanne nettopp uomgjengelige emner for plateanmeldelse. Fra Intakt Records foreligger her en samling nye CDer, hvorav flere fortjener en nærmere omtale enn det blir tid og plass til. Men på kort form informerer vi følgende:
Christof Irniger Trio er internasjonalt sammensatt av musikere i 30-årene. Kapellmester Irniger fra Sveits spiller tenorsaksofon og deler om platens ni komposisjoner med den amerikanske bassist Raffaele Bossard, mens israelske Ziv Ravitz på trommer avrunder kompet. Musikken er ikke typisk Intakt-musikk. Her dyrkes det melodiske og klangpolerte til det ekstreme, og det er vanskelig å peke ut at noen «hever stemmen en eneste gang på platen. Og derved blir det en blodfattig affære.
Omhu med melodier og instrumentklang gir helt annerledes resultat når tre erfarne herrer som italienske Luciano Biondini på akkordeon sammen med franske Michel Godard med hans spesielle serpenthorn pluss tuba og bassgitar og sveitsiske Lucas Niggli på trommer utfolder sin fargerike, sensuelle musisering over egne samt lånte (fra Händel og Toots Thielemans) velformede melodier. Biondinis akkordeonspill er av ypperste klasse med integrerte streif innom musette, latin og dynamisk jazzfrase-ring.
Godard presenterer melodier og improviserer hovedsakelig på sin serpent, men tubaen viser et rikere fargespekter, som gjerne kunne vært mere i fokus. Niggli er et unikum i poetisk perkusjon og rytmisk, stimulerende drive.
Og likeså vennlig stemt Biondini-trioens musikk forekommer, likeså bestialsk konfronterende er trioen med Elliott Sharp, Melvin Gibbs og gjengangeren Niggli. Den godt voksne New York'er Sharp er en hyper-energisk og -kreativ multimusikus, både instrumentelt og genremessig. Denne gang er det ikke klaver eller saksofoner eller stort orkester eller klassisk eller ... jo, når vi kommer til wave-rock, støy og freejazz på listen er vi noenlunde på plass. Og hvis man overlever det innledende nummer, kan man både få respekt for og nyte mangfoldigheten av lydspektre i trioens kreative såkalte instant composing. Sharp er en sprudlende improvisator med en fryktinngytende teknikk, Gibbs står med sin elbass som det siste trygge tre i skogen, og Niggli viser nå sin rå side med lokomotiv-drive på skinn og metal, uten at hans identitet har forandret seg. En oppkvikker i litt støy og mange toner.
Mange toner, men ingen støy, høres på den raffinerte sveitsiske kvartett Qbjets Trouvées siste plate. All musikken er skrevet av pianisten Gabriela Friedli, som er en trollkvinne ved klaveret med heftig vridde figurerer, overrumplende intervaller og likevel med et distinkt lyrisk fundament. Et slags søsterskap til Irene Schweizer, Marilyn Crispell, Sylvie Courvoisier og Eve Risser (fra «The New Songs») merkes. Co Streiff på alt- og sopransaksofon behersker smidig de komplekse temaer og er tillike en kreativ, motivsøkende improvisator. Jan Schlegel holder musikken i balanse med sin fleksible seksstrengede bassgitar og tilfører avstemt uro med elektroniske virkemidler, mens Dieter Ulrich på trommer nærmest omfavner kompet med sitt elegante spill. Sammen fremdriver denne modne kvartetten en sterkt stemningsvariert musikk med tonale trekk fra europeisk samtidsmusikk, som i utførelsen forvandles til inciterende, fremstående samtidsjazz.
Renvasket jazzmusikk er ikke just hva den sveitsiske akkordeonspiller Hans Hassler har tenkt seg å tilby på sin utgivelse. Hassler er en grådig ulv som vanker i alle musikkarter, og med nærværende plate fremlegger han en musikalsk **** med hints fra sveitsisk folklore, euroklassisisme og konvensjonell jazzimprovisasjon. Disse elementer inngår i barokke og abrupte blandinger med skjeve takter og harmonier i de fleste av platens seksten stykker og med lojalt angitte henvisninger til folketonenes opphavsmenn. Heldigvis fremstår Hassler som en frodig og fantasirik spillemann, som man gjerne legger ører og smilebånd til både når han spiller solo, duo med perkusjonisten Beat Föllmi og duo eller trio med de kyndige tyskene, Jürgen Kupke på klarinett og Gebhard Ullmann på bassklarinett og tenorsaksofon.
Altså fem ganske forskjellige musikalske tilbud fra Intakt Records her med Objets Trouvée som klar puljevinner, samt noe fint sølvmedaljedryss dess foruten.
Het kwartet Objets Trouvés reist tussen de vrije improvisatie en de geschreven compositie en versmelt deze tegenpolen tot een random gebeuren, waarin thema's telkens op een onverwacht moment opdagen als stimulans tot het verder bouwen. Zo kanaliseren ze op frisse wijze het vervolg van hun collectief proces. De muziek draagt het karakter van fragmentering en duidelijk wisselende passages. Het pendelen tussen vrijheid en discipline wordt op zeer creatieve wijze toegepast en de interactie tussen de 2 vrouwelijke en 2 mannelijke musici is ruimschoots aanwezig. De Zwitserse Gabriela Friedli staat borg voor de geschreven composities en is een interessante pianiste met een eigen inkleuring en input. Het betreft hier een concertopname, dus de spontaniteit en het overvloeien van het ene stuk in het andere is een zegen. Dit is een fijnproevertje voor liefhebbers van de collectieve improvisatie en nieuwe muziek.